OM GESTALTTERAPI

GESTALTTERAPI er en retning innen psykoterapi som ble utviklet som et alternativ til psykoanalyse på 1940-tallet. Det som skiller gestaltterapi fra andre former for samtaleterapi er blant annet et betydelig fokus på «her og nå», altså på det som skjer i samspillet mellom klient og terapeut. Man tenker seg at de relasjonelle utfordringene klienten har i eget liv på ulike måter kommer til uttrykk i møtet med terapeuten, og at dialog og utforskning kan støtte muligheten for nye erfaringer, bevisstgjøring og endring. Dette betyr ikke at det å forstå sin egen fortid, og de erfaringer som har formet en, ikke er viktig. Tvert imot kan den kreative tilpasningen vi gjør med mennesker i nåtid gi en god pekepinn om ubearbeidede hendelser fra tidligere i livet.

Den relasjonelle tilnærmingen i gestaltterapi betyr at også terapeuten, i motsetning til i en del andre former for klinisk terapi, kan dele mer åpent av egne tanker og følelser underveis i terapiprosessen. Dette fordi det kan være med på å gi klienten økt bevissthet om seg selv i relasjon.

Videre er en gestaltterapeut ikke bare bevisst på det som uttrykkes med ord i terapirommet, men har med seg en bevissthet om at vår relasjonelle historie og erfaringer også «sitter i kroppen». Å øke oppmerksomhet på kroppslige fornemmelser og impulser er derfor en viktig del av terapien.

Gestaltterapi har til sist en utforskende og eksperimentell holdning. Terapeuten forsøker å legge til rette for nye erfaringer i terapirommet og kan derfor invitere klienten til eksperimenter som for eksempel «stolarbeid» (en metode gestaltterapi er kjent for). Å invitere til ulike former for eksperimenter kan være en hjelp for terapeut og klient til å ikke bli sittende fast i analyse, men dette tilpasses fullt og helt til klientens behov og ønsker.